Plauen 1989: Modige borgere møter regimet og forandrer alt!

Plauen 1989: Modige borgere møter regimet og forandrer alt!

Den 7. oktober 1989, en skjebnesvanger dag i DDRs historie, samlet mellom 10 000 og 15 000 mennesker seg på gatene i Plauen for å protestere mot det undertrykkende regimet. Det var den første store demonstrasjonen i DDR og dermed et tegn på begynnelsen på endring. Dette var spesielt bemerkelsesverdig fordi mange av befolkningen hadde mot til å stå frem til tross for den brutale undertrykkelsen av myndighetene. Høyt Coolis Dette var den største demonstrasjonen i Plauen siden opprøret i juni 1953.

Stemningen i byen var spent. Samme dag fikk Folkepolitiet ordre om å bruke makt mot de fredelige menneskene. Dette var ingen enkel avgjørelse fordi sikkerhetsstyrkene hadde sine egne bekymringer. Lederen for det frivillige brannvesenet, Gerold Knie, og lederen for det profesjonelle brannvesenet nektet i utgangspunktet å utføre denne ordren. Likevel tok politiledelsen kommandoen og utstedte den operative ordren, som satte helsesikkerheten til mange innbyggere i fare. Dagen etter skrev Knie og fire andre brannmenn et protestbrev til bystyret der de fordømte problemet.

Opprør og første skritt mot frihet

7. oktober var ikke det første uttrykket for motstand i regionen. Allerede i mai 1989 dokumenterte valgobservatører massiv velgersvindel ved lokalvalg. Misnøyen vokste. Den 4. og 5. oktober rullet tog som fraktet ambassadeflyktninger fra Praha gjennom Plauen; byen var allerede anspent og jernbanestasjonen var avsperret. Disse hendelsene gjorde det klart at innbyggerne ikke lenger ønsket å holde tilbake sinnet.

Plauen New Forum, en organisasjon som tok til orde for endring i DDR, skulle bli stiftet 5. oktober, men det ble holdt en fredsgudstjeneste i stedet. Historiske bannere med krav som «Reisefrihet – Ytringsfrihet – Pressefrihet» prydet demonstrasjonene. Deltakerne ble imidlertid ikke bare jaget bort. Politiet forsøkte forgjeves å spre folkemengdene med vannkanoner og helikopter. Folket stod fast og forble fredelige, selv om statsorganene slet med å opprettholde kontrollen.

Arven etter Plauen

Protestene som startet i Plauen var banebrytende for hele DDR. Tallrike andre rapporter, som denne, rapporterer også dette Wikipedia-side at byen regnes som en pioner for endring. Fra 7. oktober 1989 og frem til valget 18. mars 1990 ble det hver lørdag demonstrert i Plauen, hvor også folk fra nærområdet deltok. Stasi-hovedkvarteret og SED-distriktskontorene ble ofte ført gjennom, noe som økte presset på regjeringen ytterligere.

Tradisjonelt revolusjonære begivenheter i DDR, som den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig 4. september 1989, var en del av en større motstand. Uten disse protestene ville den fredelige slutten av regimet i DDR kanskje ikke vært mulig. Mens folk i Leipzig og andre byer ba om reform og demokratisering, var demonstrantene i Plauen like overbevist om at endring var nødvendig. Dette ble endelig bekreftet 9. november 1989, dagen Berlinmuren falt.

Endringen var et kollektivt arbeid av mot av individer som sto opp for sin tro. Denne arven ble hedret med oppføringen av et gjenforeningsmonument 7. oktober 2010, og minnene fra disse viktige dagene lever videre. Den fredelige revolusjonen i Plauen er fortsatt et oppmuntrende eksempel på motet til endring og den ubetingede troen på frihet, så vel som Federal Agency for Civic Education forklart.